Nyheter og aktiviteter

Storoksen i Stordalen

26.11.2009

Stordalen ligger inneklemt mellom ville fjell og vatn, mellom Pollan og Storfjell, der blåbæra i liene blir tidlig moden, og ei og anna molte står og skinner i sola.  Er man heldig kan man finne ei og anna tyttebær også.  Orrfugl er også en hyppig gjest i dette området både sommer og vinter, og den karakteristiske «tsjui» høres ofte mellom fjellene. 

Sommeren er nå på hell, og høsten begynner å gjøre sitt inntog i Elgskogen.  Storoksen som har tilhold  i Stordalen, har gjort seg klar til høstens ”store” eventyr.  Nå skinner det i nyfeiet gevir, og sola speiler seg i det tjukke gråbrune hårlaget.   

Storoksen som har hatt gode og late dager hele sommeren, har nå ikke ro på seg i det hele tatt, han er på stadig vandring innom de forskjellige gropene han har i reviret sitt. Han håper selvfølgelig at innsatsen etterhvert skal belønnes med storfint damebesøk. 

Han har hatt et par faste damer de siste årene som mer enn villig har latt seg kurtisere av en flott beiler, som han er denne karen.
Innimellom kommer det også andre friere på besøk i området til Storoksen, men det blir som regel bare en snarvisitt innom dalen, før de høflig men bestemt blir utvist fra området.

De siste ukene har ikke Storoksen hatt ro på seg, han har damebesøk.  To store flotte kuer dukket plutselig opp en dag for to uker siden.  Innsatsen med å spre «godlukt» til damene har nå gitt resultater.    Storoksen kurtiserer og varter opp damene etter alle kunstens regler, og snart slipper han til hos den første.  Etterhvert er også den andre kua klar for oksen, og lar han få slippe til.  Iløpet av de to ukene har han nå sikret seg at det er hans gener som blir ført videre.

Rastløsheten til Storoksen tar seg nå opp igjen, damene han har besøk av er ikke så interessante lenger, han merker at trangen til å trekke ut av Stordalen for å finne andre damer vokser for hver dag.  Men ennå er han såpass tiltrukket av damene sine at han for sikkerhets skyld blir noen dager til.

Oksen som har lagt seg på favorittplassen sin, der han har oversikt over hele dalen, og raskt kan stikke seg bort og til fjells om nødvendig, spisser ørene.  Hørte han feil ??, det var da virkelig ei ku som laget kontaktlyder.                   Han er raskt på beina, og vender oppmerksomheten mot lyden.  Der er den igjen, og joda. Det er ingen tvil, ei dame søker kontakt. 

Storoksen siger sakte og majstetisk ned fra hvileplassen sin og ut på en liten åsrygg, der han har flott utsikt over nabodalen.  Der er lyden igjen, den kommer fra området under Trollåsen.  Han har vært i det området flere ganger før, men ofte har han blitt forstyrret av ei lukt han ikke liker, samt noen små grå firbente bråkmakere, som ikke vil la han være i fred, selv om han gjør seg morsk og jager etter de rett som det er.

Han står lenge på den lille åsryggen og lytter og værer, mens kua på motsatt side av dalen stadig gjør forsøk på å lokke han til seg.  Han er usikker nå Storoksen, han føler seg ikke trygg på den siden av dalen.  Men han har jo før ristet av seg de firbente bråkebøttene i det kuperte og vanskelige terrenget som omgir Stordalen.  Han er jo tross alt på hjemmebane og lommekjent.

Han bestemmer seg for å svare «fristerinnen» på andre siden, og får nesten med det samme svar tilbake.  Hun er visst mer enn klar for herrebesøk den dama.  Storoksen bestemmer seg nå for å krysse Gunnarkilelva, og ta seg opp til kua under Trollåsen.  Det er ikke utenkelig at han kan få henne med seg tilbake til Stordalen, og de trygge omgivelsene der. 

Skogen er tett der han beveger seg nesten lydløst nedover mot elva, bare ett og annet grynt høres fra Storoksen nå.  Det ikke Storoksen vet, er at «fristerinnen» han er på tur til, er med i jaktlaget som opererer i området.  Og den som lager lokkelydene har fulgt storoksen i kikkerten ei god stund nå.

Like ved elva - i kanten på ei myr - sitter det nok en jeger - han har post her, helt inn mot grensa til naboeiendommen.  Denne karen er selvsagt fullt klar over hva som er i gjære, og sitter klar om Storoksen skulle la seg lure fram fra den trygge og beskyttende skogen. 

Han er fremme i skogkanten Storoksen nå, og står lenge med sansene i helspenn, før han endelig tar sjansen på å krysse den åpne og ganske store myra mellom han og Gunnarkilelva.  Han tar sats, og iløpet av noen få sekunder er han midt ute på myra,  plutselig får han ei fremmed og ubehagelig lukt i nesa.  Han bråstopper, kaster på hodet, og må ha noen små sekunder å orientere seg på.

I det samme hører han ett drønn, og ei voldsom kraft, sammen med ei intens smerte stikker i den venstre bogen, han får umiddelbart problemer med å holde seg på bena, og gjør et vaklende forsøk på å komme seg inn i den beskyttende skogen.  Men nå kjenner han at all kraft forsvinner ut av kroppen, og han vil bare legge seg ned for å hvile.

Det er nesten vemodig å se Skogens konge så hjelpeløst segne om, for så å bli liggende livløs i ei seng av blåbær og røsslyng. 

Det er nå bare minner igjen om Storoksen fra Stordalen, men vi vet at han har ført genene sine videre, og at det er arvtagere som snart vil regjere i Stordalen igjen. Disse vil fohåpentligvis også etterhvert føre sine gener videre, slik at det også i fremtiden blir mulig og få slike flotte jaktopplevelser på nært hold igjen.

Kai Ole Rasmussen. som er postsitter og skytter.  Foto:  Oddvar Sameien

Antall kommentarer: 0

Navn: E-postadresse: Hjemmesideadresse:
Melding:
:) :( :D ;) :| :P |-) (inlove) :O ;( :@ 8-) :S (flower) (heart) (star)




Skriv inn koden innebygd i bildet